Innhold:
Hovedgården og godset.
Den eldste historien
Eierne
Et økonomisk og sosialt
tidsskifte
Godset blir oppløst
Arkivet fra Dønnes
Mynt, mål og vekt. Matrikkelskyld
og jordleie
Noter
Hovedgården og godset. Den eldste historien.
Dønnes hovedgård ligger ved nordenden
av Dønna, bra lunet og skjermet av lave åser og av det lille
Dønnesfjellet. Dyrkningslandet har dels myrjord, dels havavleiret,
kalkholdig jord, slik som vanlig er på det flate strandlandet langs
Helgelandskysten. Dønna hører til den indre skjærgården.
Utenfor ligger Åsvær, et bra fiskevær, og mot øst
går Ranfjorden inn mellom skogrike bygder og fjellvidder.
Gården trer fram i et riktignok dunkelt historisk
lys omkring år 1200, da lendmannen Pål Vågaskalm, nevnt
i Håkon Håkonsons saga, bodde der. Etter alt å dømme
må det være han som har bygd kirken like ved gården.
Den var et privat kapell med en muret gravkjeller under koret for eieren
og hans familie, og samtidig brukt som menighetskirke. Tydelig nok var
altså gården allerede omkring 1200 blitt et godssentrum. Men
Snorre forteller i Olav den Helliges saga om en storbonde ved navn Grankjell
og hans sønn Åsmund, som ble hirdmann, at de lå i strid
med Hårek fra Tjøtta om et fiskevær i nærheten,
hvor det var godt kobbeveide og dessuten egg og dun å sanke. Været
ble av kongen tilkjent Grankjell. Hvis vi tør feste noen lit til
dette, må det være tale om Åsvær. Imidlertid sier
ikke sagaen noe om hvor Grankjell bodde - det kan ha vært et annet
sted på Dønna, eller f.eks. på Løkta. Likevel
må det nevnes at etter undersøkelser som ble gjort for noen
få år siden for å restaurere Pål Vågaskalms
steinkirke, kom det fram brannrester som tyder på at der har stått
en kirke allerede før år 1200. I så fall er det sannsynlig
at hovedgården meget tidlig har hatt den samme plass som senere.
Vi aner altså ved slutten av sagatiden et eiendomskompleks
omkring Dønnes, en kornsikker gård med bra beiteland og litt
bjerkeskog omkring, i vest Åsvær som alltid har vært
matrikulert under hovedgården, og i øst et ekspansjonsområde
inne i Rana. I denne forbindelse ligger det nær å minnes beretningen
i Egils saga som foregår på Harald Hårfagres tid. Her
fortelles om Torolv Kveldulvsson på Sandnes som sendte sine folk
innover fjorden og nordover fjellet for å sanke fint pelsverk og
kreve skatt av samene. Arkeologiske funn fra seinere år har gitt
enslags bekreftelse på riktigheten av den økonomiske struktur
som sagaene skisserer. Uten å presse kildenes troverdighet for sterkt
aner vi en målbevisst, konstruktiv tanke bak oppbyggingen av Dønnesgodset.
Dette eiendomskomplekset holdt sammen i mer enn 700 år, nesten fram
til vår tid.
Eierne.
Mannslinjen etter Pål Vågaskalm døde
ut i 1273, etter hans sønnesønn Andres Nicolaison. Et dunkelt
tidsrom begynner nå, med få eller ingen kilder. Eiendommene
gikk sannsynligvis over til Bjarkøy-Giske-ætten. Vi har ikke
stort annet å holde oss til enn at baron Bjarne Erlingsson i 1313
testamenterte en gård og 2 mark brent sølv til Dønnes
kirke. Hans brors dattersønn junker Hans Sigurdsson samlet ved arv
en rekke store jordegods. Da han døde, ble det holdt skifte i 1490
under ledelse av erkebiskop Gaute. Arven ble delt i tre hovedparter. Dønnesgodset
ble behandlet som et samlet kompleks på linie med Sudrheimsgodset
på Romerike og Hvalsgodset i Sogn, mens Bjarkøy-Giske-godset
ble splittet. De to Erlendsdøtrene fra Losna, Ingegerd og Sigrid,
fikk på sin lodd Dønnesgodset, Giske-eiendommene og endel
av Bjarkøygodset. Der ble siden en deling slik at hele Dønnesgodset
og det nordlige av Bjarkøygodset med rettigheter og eiendommer,
blant annet i Senja og på Sørøy gikk i arv til Erik
Ottosen Rosenkrantz, den berømte lensherren på Bergenhus.
Gjennom hans datter Anna som var gift med Frantz Rantzow, gikk godset i
arv til Henrik Rantzow, herre til Schöneweide. Han fikk brev og patent
på adelige friheter og rettigheter for Dønnesgården.
Den ble fritatt for leding og tiende, og eierne fikk rett til å kreve
arbeidsplikt av de nærmeste leilendinger, likeså sikt- og sakefallsrett
innenfor godset, dvs. anklagemyndighet og inntekt av bøter.
Antagelig med de samme rettigheter for hovedgården
ble godset i 1651 solgt til lensherren over Nordlandene Preben von Ahnen.
I skjøtet av 4. januar 1651 har vi den eldste bevarte fortegnelse
over Dønnesgodset. Her er foruten Dønnes hovedgård
også Mindnes i Tjøtta og Gautvik i Leka nevnt som "frigårder"
(omtrent synonymt med adelig setegård). Ennå i dette skjøte
hører deler av Bjarkøygodset. i Senjen og Tromsø fogderi
med under Dønnes. Preben von Ahnen ble imidlertid amtmann i Bratsberg
etter innføringen av eneveldet i 1660-årene, og han solgte
godset i 1675. Dette hadde da i noen år vært forpaktet av Niels
Lindschow og siden av Lorentz Frantzen, begge borgere av Trondhjem.
I skjøtet av 28. september 1675 - et usedvanlig
vakkert skinnbrev med vedhengende segl i elfenbens kapsler - er eiendommene
i Senja og Troms borte. Til gjengjeld er godset i Bodø fogderi utvidet
med Hernes frigård og endel andre gårder i Bodø og Gildeskål.
Her er altså foruten hovedgården tre frigårder, Gautvik,
Mindnes (Møndenes) og Hernes. Det er spørsmål om Mindnes
og de gårdene som er nevnt under den, er levninger av et Tjøttagods
som vi ikke vet noe om siden Håreks tid.
Den nye eieren var Peder Christophersen Tønder,
"commissarius og tolder" i Trondhjem, visstnok teolog av utdannelse. Han
hørte til en nylig innvandret slekt fra Tønder i Sønder-Jylland
og hadde bodd tre år i Frankrike. Han giftet seg med Folken Fremersdatter,
som var enke for annen gang etter å ha vært gift med de to
tidligere forpaktere av Dønnesgodset. Først etter noen år
flyttet Tønder nordover, og i 1691 ble han utnevnt til amtmann i
Nordlandene (Nordland og Troms), men fikk tillatelse til å bo på
Dønnes da den gamle lensherreresidensen Bodøgård var
forfallen. For første gang på flere hundre år bosatte
nå gårdens eier seg på stedet. Mens de danske adelsfamiliene
som hadde eid gården, var fullstendig anonyme for folket, markerte
Tønder, at han ville innlede en ny slektstradisjon. Han begynte
å bygge opp hovedgården og anla en hage. Den gamle kirken som
fremdeles hørte gården til, satte han i god stand og forandret
den noe. På sørsiden av koret bygde han et gravkammer for
seg og slekten. Der står nå 22 kister.
Dønnesgårdens gamle rettigheter var
falt bort ved statskuppet i 1661. Men da det nå var åpnet adgang
for uadelige til å få adelsprivilegier, benyttet Tønder
seg av dette. Gården beholdt tiende - og ledingsfrihet, og eierne
fikk sikt - og sakefallsrett (kongebrev av 10. februar 1679). Siden fikk
han også gjort eiendommen til et stamhus. Dette var en ordning som
gikk ut på at godset, som måtte ha en viss ganske stor matrikkelverdi,
ikke kunne selges eller pantsettes. Det kunne heller ikke tas utlegg i
det, og arvegangen var fastsatt ved visse regler. Dertil hadde eierne visse
forpliktelser overfor den nærmeste slekt.
Av det testamentet som Tønder satte opp 19.
januar 1694, noen måneder for sin død, fremgår det at
han ved kongebrev av 9. januar 1684 hadde fått "jus testamenti" til
å disponere fritt over sine eiendommer. Selv hadde han ingen livsarvinger
og var ved sin død også enkemann. Stamhuset, dvs. det sentrale
av godset der nord, i alt vesentlig innenfor Helgelands fogderi (alltså
ikke Hernes og Gautvikens gods), skulle disponeres av hans svigerinne Maren
Schielderop, enke etter sogneprest Oluf Tønder, i Trondhjem, inntil
hennes yngste sønn Reinholt Tønder, (f. 1681) ble myndig.
Moltuens gods i Trøndelag, som Tønder eide, skulle gå
til Reinholts eldre bror Arnoldus Tønder (f. 1670). Resten, bl.a.
endel jordegods i Meldalen, ble delt mellom de mange brorbarn, idet Tønder
bemerket at døtre og sønner skulle arve likt da "de alle
er meg like kjære". Tønder var altså ved sin død
en meget formuende mann.
Den del av godset som Tønder gjorde til stamhus,
ble siden hovedbestanddelen i Dønnesgodset; kjernen var de eiendommene
som fra tidlig tid hadde hørt til, nemlig Nord-Dønna, øyene
omkring og strøket i den ytre del av Ranfjorden. Skiftet etter Peder
Tønder ble avgjort først utpå høsten 1701 etterat
Maren Schielderop var død samme år. Augustinus Olsen, en prestesønn
nordfra, hadde i noen år bestyrt eiendommen. Han ble i 1695 gift
med Reinholt Tønders søster Christiane Charlotte. De bosatte
seg på Vandved. Dette ekteparet fikk en stor etterslekt hvorav flere
tok navnet Tønder.
Nå gikk det slik at da Reinholt Tønder
høsten 1704 reiste nordover for å overta sin arv, omkom han
i en storm utenfor Alsten. Endel dokumenter som han hadde med, ble merkelig
nok reddet og kunne siden legges fram ved skiftesamlingen. Om det dramatiske
forliset der amtmann Ove Schielderop også var med, men ble reddet,
skrev både Petter Dass og Marcus Volqvartz sørgedikt. Volqvartz'
dikt var skrevet til en kjent melodi; det ble nesten til en folkevise.
Overensstemmende med Peder Tønders testamente
arvet nå Reinholts eldre bror Arnoldus Tønder (f. 1670, d.
1711) stamhuset med hovedgårdene Dønnes og Mindnes. I 1705
giftet han seg med Marie Anna Emahus, datter av oberst Hans Emahus på
Frosta. Ekteparet fikk to døtre og tre sønner. Av dem var
det bare datteren Maren Dorthea, gift med kjøpmann Ole Todal i Bergen,
og sønnen Hans Emahus Tønder (f. 1710, d. 1752) som etterlot
seg noen slekt. Da hans mor giftet seg i 1714 med overauditør Brønlund,
ble det satt opp et skifteregnskap som gir god oversikt over godset. Stamhuset
omfattet da 107 matrikulerte leilendingsgårder (antall bruk er ukjent)
med en samlet skyld på 207 våg og til en verdi av 8.400 rd.
Dertil kom hovedgårdene Dønnes og Mindnes med en skyld på
henholdsvis 17 våg ½ pund og 2 våg og vurdert til 858
rd. og 100 rd. Et nytt skifte ble holdt etterat Marie Anna Emahus døde
i 1721. Disse oppgjørene gir et godt innblikk i verdien av eiendommene
og det utstyr og inventar av enhver art som fantes på gården.
Derunder også beholdninger av korn, malt, fisk, salt o.a., likeså
båter, garn, sjøhus og rorbuer i Åsvær.
I Peder Brønlunds tid ble Dønnesgården
rammet av to ildebranner. Men Brønlund var visstnok en dyktig forretningsmann.
Han forsøkte seg med saltbrenneri, visstnok også brennevinsbrenneri.
Men slike bedrifter hadde neppe livets rett på Dønnes hvor
det var snaut med brensel. Dette måtte i alle fall føres ut
fra Rana. Derimot søkte nok Brønlund å øke inntektene
på annen måte.
Hver leilending hadde plikt til å skysse proprietæren
gratis en gang om året en viss veilengde - visstnok ut fra den tankegang
at eieren hadde behov for å inspisere sine gårder. Nå
innførte Brønlund - likesom endel andre proprietærer
- den ordning at hver leilending uansett gårdens størrelse
skulle betale en halv daler, senere forhøyet til 1 daler fast pr.
år i tillegg til landskylden, altså i stedet for skyss in natura.
Denne "skyssferden" eller "fornskapsdaleren" skapte stor misnøye
til en begynnelse, ikke minst fordi den var lik for alle, uansett brukets
størrelse. Så innførte han også en "skogtiende".
Alle leilendinger hadde rett til gratis trevirke til husbehov. Men nå
hadde mange bygd "bondesager" inne i Rana; leilendingene hogg tømmer
og saget bord til salg eller båtbygging. Brønlund og andre
proprietærer krevde nå avgifter av tømmer som ble solgt
eller saget, likeså tomteleie for bondesagene. Ranværingene
sendte representanter til København. De førte også
flere klagemål som amtmannen tok opp på tinget. Brønlund
måtte nok delvis bøye seg, men i det store og hele ble både
årsavgiftene og bygselpengene (innfestningssummen) noe hevet, og
skogtienden ble beholdt, alt sammen en følge av økonomisk
oppgang, synkende pengeverdi og stor etterspørsel etter jord.
Marie Anna Emahus' eldste sønn Ole ble sjømann
og døde i Dublin i 1728. Broren Hans Emahus Tønder tok ansettelse
ved tollvesenet i Bergen, men kom hjem da Brønlund døde (1738)
og overtok godset. Han ble gift med Else Marie Greve (f. 1705 d. 1761).
Deres eneste barn var en datter som ble døbt Marie Anna Emahus (f.
1731, d. 1802). Hun ble i 1751 gift med kaptein Isach Jørgen Coldevin
(f. 1724, d. 1794). Dermed begynte en ny slektstradisjon. Hans slekt var
flyttet inn kort før år 1600 fra Danmark. Faren Morten Isachsen
Coldevin var sjøkaptein og hadde en ganske tallrik familie i Trøndelag.
De fleste var offiserer eller jordegodseiere. Da Hans Emahus Tønder
døde i 1752, bare ett år etterat datteren var gift, overtok
Coldevin den faktiske ledelse på Dønnes. Han gikk da ut av
militærtjenesten og fikk senere grad av oberstløytnant.
Isach Jørgen Coldevin har etterlatt seg en
mengde brev og aktstykker av forskjellig sort, dertil også innlegg,
skrevet av hans motparter i stridigheter som han kom opp i. Med ham fulgte
- så synes det - en viss ny livsstil. Offiserene var datidens arkitekter.
Derfor kan vi gå ut fra at det var han som gav våningshusene
på Dønnes den form de senere hadde i lang tid. Der var fire
to-etasjes 45-50 alen lange bygninger som dannet en firkant. En hovedakse
førte fra fjøsgården (uttunet) gjennom en port til
inntunet og videre ut til hagen. I rett vinkel med den aksen førte
en allé opp til våningshusene, antakelig i en port gjennom
den fjerde bygningen. Men denne ble med tiden revet fordi den stengte for
utsynet, og erstattet med to små portbygninger som flankerte innkjørselen
fra alléen. Dette var en vanlig planløsning ved større
gårdsanlegg på den tid.
Samtidig med Isach Coldevin virket titulærbiskop
og sogneprest Nicolay Friis i Bodø som kasserer for Misjonskollegiets
kirker i Nordland. Meget fortjenstfullt satte han i gang reparasjon og
utsmykking av en rekke kirker på Helgeland. Han var en mann som elsket
prakt og forstod seg på kirkekunst, men han brukte nok urimelig mange
penger. Flere av hans bygningsarbeider ble utført etter plan og
med tilsyn av Isach Coldevin. Men etterat Friis var gått av, kom
Coldevin i en langvarig strid med Misjonskollegiet om Dønnes kirke.
De økonomiske forhold omkring kirken på
Dønnes var uklare. Den hadde alltid tjent som vanlig kapell. I 1738
ble Nesna skilt fra Alstahaug som eget prestegjeld, og Dønnes ble
eget annekssogn med bestemte grenser. Videre ble Herøy skilt ut
fra Alstahaug i 1767, og flere gårder ble da lagt til Dønnes
sogn. Men kirken eides av proprietæren, og han skulle holde den i
stand; han ytet også gratis "natthold" for prest og klokker når
de kom for å holde gudstjeneste hver fjerde søndag. Nå
krevde oberstløytnant Coldevin at kirketienden av gårdene
i Dønnes sogn skulle tilfalle ham for vedlikehold av kirken; likeså
mente han seg berettiget til fisketienden av Åsvær. Det ble
en lang strid, og det vanket sterke ord på begge sider. Coldevin
ville nekte prest og klokker natthold, og han truet med å rive ned
kirken og bruke materialene til ny hovedgård, og inventaret ville
han selge. Biskopen, som representerte Misjonskollegiet i København,
tilbød å kjøpe kirken, men prisen som ble budt, var
etter Coldevins mening et rent skambud. Da Isach Coldevin døde i
1793, hadde Misjonskollegiet allerede gjort forberedelser til å bygge
en ny kirke på Glein. Enken Marie Anne Emahus solgte endelig kirken
til Misjonskollegiet i 1796.
I 1666 hadde Jochum Irgens fått skjøte
på all statseiendom i Nordland og Troms som oppgjør for leveranser
under de foregående kriger. Da Irgens døde, var boet konkurs,
og Lorentz Mortensen Angell i Trondheim tok utlegg i det meste av Irgensgodset
på Helgeland, altså gammelt statsgods. Resten av statsgodset
på Helgeland gikk til Irgens' svoger, baron Jacob de Petersen i Amsterdam.
Det ble siden kjøpt av Johan Chr. Hvid på Vevelstad, en samtidig
av oberstløytnant Isach Coldevin.
Omkring 1740 hadde Petter Dass d.y., en sønnesønn
av dikterpresten, begynt å bygge opp et gods omkring Tjøtta.
Han hadde arvet en del av Angell-godset etter sin mor Rebecca Angell, og
i 1750 kjøpte han allmenningene i Helgeland av staten. Det var høyfjellet
og den øvre del av dalene, som ennå ikke var bebygd. Stort
sett var bureisingen bare nådd godt og vel en mil opp fra fjordbotnene,
altså en veldig eiendom, som nettopp da holdt på å bli
tatt i bruk. Men de to skjøtene som Rentekammeret hadde utstedt,
først til Irgens i 1666 og siden til Petter Dass, stod avgjort i
strid med hverandre. Staten hadde solgt allmenningene to ganger, og rettskraften
ved det siste salget kunne bare opprettholdes ut fra hevd. Nå gikk
det slik at oberstløytnanten på Dønnes kjøpte
hele Petter Dass' gods da han døde i 1760. Dermed kom Coldevin i
strid både med Johan Hvid som hadde sine rettigheter fra Irgens,
og med Jacob Sverdrup på Laugen, som representerte sin mor Margrethe,
født Angell på Nord-Herøy.
Etter 1760 var staten i store pengevanskeligheter.
En finansmann fra Hamburg ved navn Heinrich Schimmelmann ble tilkalt, og
han tok initiativet til en skattelov som var helt urimelig i Norge hvor
de fleste ennå levde langt på vei i naturalhushold. Hvert individ
over 12 år skulle betale 1 daler om året i skatt, om nødvendig
etter prinsippet "den rike hjelpe den fattige". Proprietærene var
ansvarlige for sine leilendinger, og husbondsfolk for sine barn, tjenere
og husmenn. Vestlandet fikk sin "strilekrig". I Nordland meldes ikke om
uro, kanskje fordi omtrent alle bønder var leilendinger. Men oberstløytnanten
fikk et skattekrav på 6660 rd. i restanser. Derav falt 4405 rd. på
godset etter Petter Dass, og 2255 rd. på Dønnesgodset. Denne
skatteregningen var antakelig årsaken til at han solgte det meste
av godset etter Petter Dass, derav en stor del til den senere assessor
Hans Morten Sommer som også hørte til godseieraristokratiet
på Helgeland. Hans mor var nemlig søster av Petter Dass den
yngre, og broren var gift med Coldevins søster Tobina. Sorenskriver
N.G. Brodtkorb kjøpte Tjøtta hovedgård. Men Coldevin
beholdt allmenningen i Rana, siden kalt "Ranens rydninger". Dette ble en
meget verdifull del av Dønnesgodet da de vidstrakte, øvre
skogbygdene i Mo og Hemnes nettopp da ble bebygd.
Blant de aktstykker som oberstløytnant Coldevin
etterlot, kan nevnes endel nøyaktige observasjoner, tatt to ganger
i døgnet gjennom året 1770 av barometerstand, temperatur og
vindretning, likeså en alminnelig karakteristikk av været.
Dette er antakelig de første eksakte observasjoner som er utført
i Nord-Norge. 1)
Ekteparet Marie Anne Emahus f. Tønder og Isach
Jørgen Coldevin hadde 12 barn, men bare en av dem kom til å
spille noen rolle i godshistorien. Det var den eldste sønn, døpt
Hans Emahus Tønder (f. 1754, d. 1835). Han studerte jus, ble examinatus
juris og var en tid ansatt ved et regjeringskontor i København.
Siden skaffet han seg tittel av krigsråd uten at dette gav noen militær
stilling. Han var gift med Martine Sophie Leganger, datter av prost Erich
Leganger i Rødøy. Krigsråden utløste visstnok
alle sine søsken, kanskje med unntak av den eldste søsteren
Stinchen som ble gift med handelsmann Christen Dass i Lurøy. Denne
familien tok siden det gamle familienavnet Dundas.
Godset ble altså stort sett holdt samlet. Fra
krigsråden er det ikke på langt nær bevart et så
allsidig arkiv som fra hans far, vesentlig bare jordebøker. Likevel
må det nevnes at mens krigsråden i farens siste tid bodde på
Mo gård i Rana og bestyrte rydningsgodset, blusset atter den gamle
striden opp om skogtienden og "fornskapsdaleren". Den såkalte "skyssferden"
var nå blitt forhøyet fra ½ daler til 1 daler. Rydningsmennene
klaget også over at proprietærene krevde en ulovlig bygsel
(innfestningssum) "og på denne måte forverver våre jorddrotter
seg store penger og sitter i god rolighed og holder seg vel i alle måter".
(Taranger: De Haalogalandske almenningers retslige stilling.) Det hadde
nok rydningsmennene rett i. Men prisene var stigende, og proprietærene
Coldevin og Brodtkorb kunne vise hen til at de store brukseierne sørpå
utnyttet sine rettigheter langt strengere overfor leilendingene.
Under krigen 1807-14 var krigsråden sjef for
kystvernet på Helgeland, men om dette er lite kjent. Som jordbruker
brakte han nok med endel nye impulser fra Danmark, således skal han
ha innført en ny storferase, han anskaffet en treskemaskin og han
bygde et steinfjøs. På disse områdene var han nok den
første i Nord-Norge. Da det ble utskrevet en tvungen aksjetegning
(feilaktig kalt "sølvskatten") i 1816 til et grunnfond for Norges
Bank, ble krigsråden pålagt å skaffe 2000 spd. i rede
sølv. Den nest største kapitalist på Helgeland var
Johan Brodtkorb på Tjøtta, men han betalte bare 1000 spd.
Noe av forskjellen skrev seg kanskje fra at ytelsene var beregnet etter
formue, ikke etter inntekt. På Tjøtta bestod velstanden for
endel i tienderettigheter.
Krigsråd Coldevin og hustru hadde fire sønner,
men ingen døtre. Den eldste, Isach Jørgen Coldevin (f. 1802,
d. 1885), som ble gift med Anne Cathrine Bech Walnum fra Nord-Herøy
(f. 1803, d. 1893), overtok slektsgården og ca. tre fjerdeparter
av godset, idet han løste ut sine brødre Erich Leganger Coldevin,
som var handelsmann på Melbo, og Hans Emahus Tønder Coldevin,
som var lege. Den yngste broren Jacob Zacharias Herseter Coldevin (f. 1811,
d. 1901) fikk rydningsgodset i Nord-Rana. I yngre år drev han gård
på Bertnes i Bodin, fra ca. 1870 bodde han på gården
Revelen i Mo.
Isach Coldevin på Dønnes fikk liten
teoretisk utdannelse, derimot endel juridisk praksis ved at han som ung
mann var kontorfullmektig hos sorenskriveren i Salten og en tid endog konstituert
i embetet. Med støtte i sin juridiske erfaring pleide han selv å
ordne opp i alle tvister mellom leilendingene, og han foretok utskiftinger
av jord. I minnet ble han stående som representant for den gamle
tid, en jorddrott, enslags patriark og landadelsmann.
Et økonomisk og sosialt tidsskifte.
Underlig nok var det aldri tale om å utnytte skogene i Rana
med sagbruksdrift i større stil, slik som det ble jort på,
godsene sørpå. Et lite sagbruk ble anlagt på vestsiden
av Revelfossen allerede i 1600-årene. Det ble siden drevet av Hans
Morten Sommer og etter ham av oberstløytnant Coldevin, men hele
tiden i det små. Jacob Z. Coldevin bygde et nytt sagbruk på
østsiden av fossen uten at det ble noen stor drift. På samme
sted bygde staten et større bruk i 1900 for å utnytte tømmeret
fra de skoger som staten da hadde kjøpt.
Brødrene Isach Jørgen og Jacob Z. Coldevin
som eide det meste av skogen i Rana (Mo, Hemnes, Korgen) så med forferdelse
på den ruinerende hogst som ble drevet i Vefsn og Bindalen av engelske
og norske skogspekulanter omkring 1870. De fikk også gode tilbud,
men ønsket ikke å selge. På Dønnesgodset var
ordningen den at leilendingene kunne drive ut tømmer i skogen etter
anvisning og mot å betale skogtiende. De saget det på sine
små bekkesager, bygde båter og drev annen hjemmeindustri. Båtbyggingen
hadde tatt et veldig oppsving. Omkring 1880 ble det bygd nær 3000
båter om året i Rana, så ranværingene dominerte
fullstendig båtproduksjonen i Nord-Norge.
For bøndene på de små gårdene
var det en livsbetingelse å få utnytte skogen så liberalt.
De to brødre Coldevin så dette klart, og de hadde en sosial
samfølelse med leilendingene ut fra den gamle slektstradisjonen.
Men skogene ble ikke forstmessig drevet. Mye tømmer ble hogd uten
utvisning og uten at det ble betalt skogtiende. Så fulgte det rettssaker
og trette. Noen skogvernlov eksisterte ikke dengang. Båtbyggingen
krevde også et særskilt utvalg av materiale, for det første
mest mulig kvistfrie bord, og dernest helvoksen krokved til spant i båtene.
Eierne fryktet for hvordan det ville gå om hver bonde fikk disponere
skogen fritt. Følgelig ønsket de ikke å selge til andre
enn stat eller kommune forat samfunnsmessige hensyn kunne bli ivaretatt.
Merkelig nok varte det en tid før myndighetene
forstod dette problemet. Leilendingsvesenet var så grunnfestet i
tradisjonen at få tenkte på noen forandring. Men nye sosiale
tanker vant terreng. Leilendingsvesenet ble under de nye forhold til vantrivsel
både for proprietærer og bygselbønder. Ordningen var
ikke lenger tidsmessig. Med den synkende pengeverdi var godsdriften blitt
lite lønnsom. Man regnet at den gav snaut 4% av kapitalen etter
vanlig jordpris. Årsaken vil en lett forstå av følgende:
I romanen "Børn av Tiden" har Knut Hamsun
gitt uttrykk for den dype forskjell i synet hos den gamle og den unge generasjon.
Proprietær Coldevin diskuterer med sin sønn, konsul Fredrik
Coldevin om godsdriften. Faren vil ikke selge noe av sitt jordegods. "Men
far, du tjener ikke på det," sier sønnen. "Nei, kanskje ikke.
Å nei, jeg tjener ikke på det. Skal man tjene på alt?
Men hvis vi nå gjorde oss mindre, din mor og jeg, hvis vi solgte
vekk og fikk penger og middel, så hadde vi jo bare noen penger å
se på og ikke noen stor jord. Og hvem skulle folk ha å gå
til når noe stod på, hvis de ikke lenger hadde din mor og meg?"
Sønnen syntes nok dette var stort og vakkert, men det var dødt,
og han hadde rett. To livssyn støtte sammen, og Hamsun så
riktig: De gamle proprietærene resonnerte ikke rent økonomisk.
De var bundet av tradision og patriarkalsk tankegang.
Kontraktforholdet mellom leilendinger og proprietærer
på Dønnes var overmåte konservativt, likesom på
de andre Helgelandsgodsene, kanskje med unntak av Angell-stiftelsen, som
til dels innførte nye regler. Gårdene ble alltid bygslet bort
på brukerens og hustruens levetid "så lenge hun i ugift stand
forbliver". Svært ofte var det også tatt inn i kontrakten at
de gamle skulle ha rett til kår og eventuelt pleie i alderdommen.
Allerede dette var en meget langsiktig klausul som giorde det vanskelig
å selge en gård. Både staten og de private hadde tidlig
begynt å kreve såkalt bygsel, dvs. en bestemt innfestingssum
ved tiltredelsen. Om denne kunne det akkorderes. Loven hadde nok satt en
viss grense for bygselsummen, men den ble ikke overholdt, verken av staten
eller private. Til enkelte tider var det nok endel diskusjon om lovligheten,
men for bonden var det av største betydning at bygselsummen sikret
ham livsfeste. På Østlandet forekom det ofte at bøndene
bare fikk forpakte gården, men da kunne de oppsies. I Nordland var
bygselforholdet av en særlig betydning fordi leilendingen var sikret
overfor kreditorer, noe som gav en stor økonomisk og sosial stabilitet
i en tid da så å si hver mann hadde gjeld i Bergen. Dertil
kom at det var blitt hevd at sønn skulle følge etter far
på gården. Landskylden, den egentlige og opprinnelige årsleie,
ble helt til det siste fastsatt etter Kristian 5.s lov. 2)
Den kunne variere fra litt over 1 spesidaler pr. år ned til 8 eller
12 skilling. De fleste betalte 32 sk. Dertil kom skysspenger med 2 spd.,
uansett gårdens størrelse. videre tredjeårstage, som
gjerne ble regnet til en femtedel eller en sjettedel av landskylden. Mange
gårder betalte også "arbeidstoll" fra 4 opptil 21 sk. Dette
var en gammel levning fra den tid Dønnes hadde adelsrettigheter.
Da hadde bøndene teoretisk arbeidsplikt på hovedgården
fra 1 til 3 à 4 dager om året. Dette ble altså siden
avgjort ved penger.
I 1874 gav Isach Coldevin en oversikt over de gjennomsnittlige
årlige godsinntekter han hadde hatt i tiden 1831 - 1874. Oppgavene
var avgitt til en offentlig kommisjon. 3)
Det gjelder her gjennomsnitt av rene jordeboksinntekter. Mange leilendingsbruk
hadde husmenn som betalte en nermest symbolsk avgift til proprietæren
- det kunne dreie seg om 6 a 8 sk. pr. år. Hva skogtienden innbrakte.
er ikke oppgitt. Den dreide seg om 8% av den vanlige tømmerverdi.
I Sør-Rana ble skogtienden forresten beregnet pr. båt, 32
sk. for en åttring, 20 sk. for en seksring og 16 sk. for en færing.
Landslott var det tale om bare ved notfiske. men not ble ikke brukt på
Helgeland før 1860-årene.
Følgende oppgaver er fordelt på herredene
etter de grenser som gjaldt i 1875. Dog er antall bruk i Herøy,
Stamnes, Alstahaug, Tjøtta og Vevelstad slått sammen under
betegnelsen "Alstahaug fjerding".
|
Antall
|
Matr. skyld
|
Inntekt
|
Samlet inntekt
|
|
bruk |
spd. |
ort |
skill. |
Landskyld |
Bygsel |
spd. |
sk. |
|
|
|
|
|
spd. |
skill. |
spd. |
sk. |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Gildeskål |
3 |
2 |
1 |
12 |
9 |
116 |
2 |
60 |
12 |
56 |
Rødøy |
2 |
4 |
2 |
23 |
20 |
76 |
10 |
108 |
31 |
64 |
Meløy |
5 |
1 |
|
23 |
5 |
40 |
2 |
60 |
7 |
100 |
Lurøy |
8 |
5 |
3 |
18 |
28 |
67 |
24 |
3 |
52 |
70 |
Nesna/Dønnes |
136 |
118 |
2 |
9 |
368 |
5 |
280 |
30 |
648 |
35 |
Hemnes |
85 |
76 |
1 |
4 |
240 |
5 |
177 |
106 |
417 |
111 |
Mo |
53 |
45 |
1 |
9 |
107 |
37 |
122 |
38 |
229 |
75 |
Herøy |
|
36 |
3 |
21 |
145 |
13 |
118 |
76 |
263 |
89 |
Stamnes |
|
12 |
|
10 |
42 |
59 |
23 |
92 |
66 |
31 |
Alstahaug |
101 |
5 |
4 |
14 |
22 |
75 |
20 |
79 |
43 |
34 |
Tjøtta |
|
22 |
4 |
12 |
74 |
45 |
46 |
90 |
121 |
15 |
Vevelstad |
|
4 |
3 |
3 |
12 |
105 |
10 |
11 |
22 |
116 |
Vefsn |
21 |
22 |
4 |
7 |
53 |
45 |
33 |
93 |
87 |
18 |
Brønnøy |
13 |
10 |
|
14 |
32 |
11 |
12 |
98 |
44 |
109 |
|
---- |
---- |
--- |
---- |
---- |
---- |
---- |
---- |
----- |
---- |
|
427 |
369 |
|
11 |
1162 |
99 |
886 |
104 |
2049 |
83 |
Tallene ovenfor gjelder bare det gods som ble administrert
fra Dønnes, herunder Sør-Ranens rydninger. Om Nord-Ranens
rydninger som eides av Jacob Z. Coldevin, er lite arkivstoff bevart, men
det kan opplyses at da dette godset ble solgt i 1888 til staten, bestod
det av 123 serskilt matrikulerte eiendommer og dessuten noen umatrikulerte
plasser i allmenningen. Eiendommene hadde en matrikkelskyld av 324 mark
eller nær 100 daler etter gammel skyld. Til vurdering av eiendommene
kan nevnes at der på disse gårdene var 140 hester, 1100 storfe
og 1300 småfe. Besetningene var seivfølgelig ikke med i kjøpet.
Dette rydningsgodset ble solgt for kr. 120.000, en pris som dengang ble
ansett for å være såpass drøy at staten lenge
betenkte seg på å kjøpe den.
Hele godset bestod omkring 1880 av 550 særskilt
matrikulerte eiendommer med en samlet skyld på vel 450 daler. Dertil
kom hovedgården som var vurdert til 19 daler, 3 ort og 22 skilling
(gml. takst 17 våg, 12 skilling, ny skyld 67,51 mark). Dette var
den høyeste matrikkelverdi for noen gård i Nord-Norge. Ca.
20 husmannsplasser hørte til hovedgården, deriblant Åsvær.
Det lar seg ikke gjøre å angi nøyaktig
den inntekt godset gav, blant annet fordi der ikke er gitt noe regnskap
for hovedgården. Den godsinntekt som kalles arbeidstoll eller arbeidspenger
og som hvilte på de gårdene som i lengst tid hadde hørt
til godset, var som før nevnt en levning fra en tid da Dønnes
hadde adelsrettigheter. De nærmeste leilendingsgårdene utførte
pliktarbeid in natura. Når det gjaldt gårdene i Rana, ble visstnok
arbeidspenger også likvidert in natura ved at leilendingene i alminnelighet
hvert år hogg tømmer og ved som ble lagt opp i f1åter
og seilt utover til Dønna. De ble landsatt i Steinsvika, og der
var det gårdmennenes (de nærmeste leilendinger) plikt til å
arbeide en dag med å bringe tømmeret opp over flomålet.
I 1800-årene førte eierne noen få
prosesser som er referert i arkivet. Den første ble reist av Jacob
Coldevin mot enken Anne Davidsdatter Eiterå. Ved dom i 1846 vant
enken saken. Såvidt det kan ses av dokumenter, førte Isach
Coldevin bare to prosesser. Den første, kalt Bleikvasslisaken, gjaldt
visstnok grensen mot Vefsn allmenning. Den andre, betegnet som Åsværsaken,
gjaldt landslott av sildefiske. Begge saker ble vunnet av Isach Coldevin,
den siste ved høyesterettsdom av 28. april 1876.
Det århundregamle samvirke mellom kysten og
fjordbygdene eksisterte på sett og vis ennå i 1800-årene.
Ved Bjørnsmarkedet på Sør-Dønna i juni hvert
år møtte ranværingene opp med båter og annet trefang,
never og tjære, mens øyværingene brakte spekesild, salt
fisk, utfuglegg og dun. Der kom også proprietærene for å
innkassere landskyld, bygsle bort gårder og avtale levering av tømmer
og ved. Selvsagt var der også tilstrømming av handlende sørfra.
Lokale markeder av mindre omfang, såkalt tiendebytte ble holdt omkring
mikkelsmesse på Hemnesberget og på Mo. Her kom også samer.
Det må legges til at man på Dønnesgården hadde
to "sjødrenger" som sørget for sjøbruket og fungerte
som høvedsmenn i Lofoten eller Åsvær. Gården hadde
også en fast "veidemann" som ble sendt til Åsvær om våren
for å skyte kobbe.
Dønnesgodset ble holdt samlet så lenge
Isach Coldevin levde. Men kort etter hans død i 1885 begynte forhandlinger
om salg.
Godset blir oppløst.
I midten av 1800-årene var nesten alle jordegodsene i Nord-Norge
i oppløsning. Det gjaldt de tre Tromsøgodsene omkring Karnes,
Bentsjord, og det gjaldt det benefiserte gods som tilhørte staten.
Walnumgodset i Hemnes ble solgt i 1870-årene. Brodtkorb på
Tjøtta og Holst på Belsvåg solgte skogene i Vefsn og
Hattfjelldalen til engelskmennene i 1860-årene, men bøndene
var fremdeles leilendinger og fikk først senere kjøpe brukene.
To av de mindre godskompleksene samlet henholdsvis omkring Terråk
og Husby, og har bestått helt til moderne tid.
De økonomiske forhold i Nordland var sterkt
forandret i 1880-årene. Godt sildefiske og gode Lofot-år hadde
brakt litt kapital ut til fiskere og bønder. Flere sparebanker var
grunnlagt, og landet hadde fått en hypotekbank. Den gamle handelskreditten
var i ferd med å bli avløst av bankkreditt, noe som gav større
økonomisk bevegelighet. Endelig var også synet på leilendingsvesenet
i ferd med å endres. Kystbefolkningen så en fordel i å
få kjøpt sine gårder for å bruke dem som panteobjekt
når de skulle anskaffe større garn og båter, og skogbøndene
ville gjerne ha friere rådighet over skogen.
Som nevnt solgte Jacob Coldevin Ranens rydninger
til staten i 1888. Hans forutsetning var at de enkelte gårder skulle
bli tildelt rettigheter til skog og beite, slik at de kunne opprettholde
en rimelig levestandard. Forstvesenet som skulle administrere disse eiendommene,
regnet riktignok med å selge gårdene til brukerne, men staten
skulle holde tilbake 3.600 hektar skog og dessuten høyfjellet med
beitemarker. Dette var ikke etter selgerens ønske, men der fantes
ingen klausul i kjøpekontrakten. Derfor kunne staten henvise til
at en leilending ikke hadde rett til mer skog enn hva han trengte til husbehov
og eventuelt en bagatell til salg. Dette vakte atskillig misnøye.
I 1895 solgte enkefru Anne Cathrine Coldevin rydningsgodset
i Sør-Rana. Hennes to sønner Hans Johan Emahus Tønder
Coldevin (f. 1834, d. 1932) og Jørgen Harsleb Coldevin (f. 1835,
d. 1933) overtok mesteparten av det gjenværende gods. Endel gikk
også i arv til de to søstre Hanna, gift med Anders Christensen
Husby, og Sophie, gift med Oscar Baust, Øksningan. Jørgen
Coldevin kjøpte gården Store Milde i Fana som han drev til
sine eldre år, flyttet så til Nordstrand ved Oslo og levde
sine siste år i Rosendal i Hardanger.
Som eldste sønn ble Hans Coldevin etter tradisjonen
eier av hovedgården og den største andel av godset. Han fikk
først handelsutdannelse i Bergen, gikk siden på Jønsberg
landbruksskole ved Hamar og var en tid elev ved landbohøyskolen
i København. Dernest var han en tid i Skottland for å se praktisk
landbruk i strøk som ble ansett for å ha lignende vekstforhold
som Nordland. Driften på hovedgården ble modernisert ved anskaffelse
av nye landbruksredskaper, ved innførsel av Ayrshirekveg og ved
anlegg av et meieri for produksjon av smør og ost. Problemet ved
driften av en slik gård i Nordland var nemlig å gjøre
melkeproduksjonen økonomisk innbringende. Interessen samlet seg
sterkt om selve jordbruket. Fra eldgammel tid hadde eierne av gården
utrustet ekspedisjoner til Lofot-fisket og til vinterfisket i Åsvær.
Dette ble nå oppgitt. Endel tømmer ble drevet ut av skogene
i Rana, men det ble ikke anlagt noe sagbruk. Hans Coldevin var ordfører
i Dønnes en rekke år, og gikk sterkt inn for å bygge
veier i kommunen. For sin virksomhet ble han ridder av St. Olav. I 1904
overlot Hans Coldevin Dønnes hovedgård med husmannsplasser,
deriblant Åsvær, til sin eldste sønn Isach Jørgen
Coldevin (f. 1877, d. 1968). Han fikk også noen få leilendingsgårder
ute på kysten. Selv flyttet Hans Coldevin inn til Mo i Rana hvor
han drev gården Revelen og hvor han levde til sin død i 1932.
Den unge Isach Coldevin hadde fått utdannelse
ved landbrukshøyskolen på Ås. Dernest reiste han til
Danmark hvor han studerte arvelære og planteforedling hos den kjente
professor Wilhelm Johansen. Siden var han elev hos etatsråd Brandt
på Søndre Elgkjær i Jylland. Der fikk han interesse
for skogplanting og organisering av landbruksomsetningen.
Hjemme på Dønnes tok Isach Coldevin
fatt på en planmessig modernisering. Meieriet ble utvidet, og han
anskaffet en motorbåt som hentet melk omkring i distriktet. Under
et besøk i England i 1907 kiøpte han en jordbrukstraktor,
og satte seg inn i bruken av den - det var den første traktor i
Norge. Storfeet søkte han å foredle og utvidet bestanden med
utstrakt bruk av kraftfor. I de luneste liene plantet han nær 500
mål granskog, og begynte med planteskole for å kunne forsyne
gården og distriktet med granplanter. Grønnsaker ble dyrket
til bruk for både mennesker og dyr. På egen bekostning ansatte
han meierist, gartner og flere agronomer for fjøskontroll og opplysningsarbeid
i distriktet. I Åsvær bygde han rorbuer, og ved gården
fikk han bygd et forsamlingshus.
Bak dette lå et økonomisk og sosialt
program, idet Isach Coldevin mente at jordbruket måtte skilles fra
fisket og intensiveres, mens fisket burde drives på helårsbasis
med større fartøyer. Håpet var at når myndighetene
så resultatene, ville de gi planene den nødvendige støtte.
Det som han hadde gjort, forutsatte store investeringer som foreløpig
ikke gav tilsvarende inntekt.
Våren 1911 måtte Isach Coldevin gi opp.
Han utvandret til Amerika. Året etter ble leilendingsgårdene
solgt til brukerne. Dernest dannet de ca. 20 husmenn på Dønnesgården
et konsortium og kjøpte hele gården. Selve hovedbruket ble
i 1916 solgt til J. Løvdahl, mens husmennene overtok sine plasser
som selveiere. Konkursen på Dønnes og krisen etter 1920 førte
til at gårdene i Rana etterhvert ble solgt til brukerne. En økonomisk
enhet bygd på samvirke mellom jordbruk, fiske og skogsdrift var dermed
oppløs etter å ha holdt sammen i mer enn 900 år.
Arkivet fra Dønnes.
Våningshusene på Dønnes og endel uthus som lå
omkring inntunet, brant ned høsten 1892. Av det arkivstoff som gikk
tapt, må vi særlig beklage tapet av en da 150-år gammel
avlingsbok for gården. Men de eldste arkivsakene som ikke lenger
var aktuelle, ble oppbevart på et gammelt "tiendestabbur" langt ute
på et jorde. Her var også en samling gamle bøker, vesentlig
teologi og jus, dessuten geografi, historie og litt skjønnlitteratur,
i alt ca. 900 bind som nå er i bygdesamlingen i Mo.
Hva det bevarte arkivet inneholder, vil sees av registeret.
Der er store lakuner, især for den seinere tiden, men her vil supplerende
stoff være å finne i offentlige arkiver.
Bygselkontraktene skulle tingleses, men det ble ikke
alltid gjort. I slike tilfeller vil man kunne finne dem i godsets offisielle
hovedbøker og bygselprotokoller som ble autorisert av amtmannen.
Navn og årstall til kunnskap, om brukerne på gårdene
vil man også kunne finne i de vanlige jordebøkene som ble
ført under markedet på Bjørn eller ved tiendebyttene.
Arvedelingene og de mange "designationer" over godset kan gi tilskudd til
gårdshistorien. Det samme gjelder en rekke kårkontrakter, frasigelsesbrev
og husmannskontrakter. Årsleien av bygselbrukene er nøyaktig
ført, til dels også tiendepenger (kongetiende) som staten
hadde forpaktet bort. Men bygselsummer (innfestingssum) er neppe noen gang
oppgitt. Det samme gjelder skogtienden. Om landslott av sildefisket fins
noen få oppgaver.
Prosessreferatene har vel mest interesse for jurister.
Allikevel kan de kaste lys over fortidens rettsoppfatning. Skjønt
godseierne på Dønnes en tid hadde sakefallsrett, dvs. innkasserte
bøter, og endog holdt arrest på gården, fins intet om
dette bevart, bortsett muligens fra noen få brevkopier.
Hans Coldevin har skrevet en historikk om Dønnes
gård og livet der. Det som forfatteren forteller av selvopplevd stoff,
altså fra 1840-årene og utover, er verdifullt. Når det
gjelder den eldre tid, må det erindres at nedskriveren ikke var fagmann,
og hans hjemmelsmann i denne eldre historien Mikal Jakobsen var heller
ikke egentlig kritisk historiker.
Arkivet vil gi et bilde av et noe statisk samfunn
hvor forholdet mellom proprietær og leilending var noe forskjellig
fra det en møter på Østlandet. Den nye tid som kom
med eksplosiv styrke omkring siste århundreskifte, får vi bare
et negativt bilde av ved at den førte til oppløsning av godset.
Forsøket på å føre driften over i moderne former
var typisk for den allmenne optimisme i Nordland netopp i årene fram
mot 1920. Men det endte med en akutt katastrofe.
Mynt, mål og vekt. Matrikkelskyld og jordleie.
Vi skal gi noen data for den tid som omfattes av Dønnes-arkivet,
altså tiden fra ca. 1650 til 1920.
De gamle myntenhetene (hovedmynten) var gjerne basert
på sølv, teoretisk var pariverdien fastsatt etter innholdet
av sølv, men staten knep inn på sølvgehalten, og mynten
var stadig utsatt for devaluering. Det hendte at hele penge-systemet brøt
sammen og måtte erstattes av et nytt. Sedler som offisielt godkjente
pengerepresentativer, var praktisk talt ikke brukt i Danmark-Norge før
mot slutten av 1700-årene.
Skal en vurdere verdien av en given pengesum fra
gammel tid, er det meningsløst å sammenligne den med en moderne
pengeenhet. Det må vurderes i forhold til en samtidig realverdi,
f.eks. 1 tønne korn, 1 våg tørrfisk, 1 ku eller 1 sau.
Dette er objekter som det ligger nær å tenke på i vårt
tilfelle.
Innenfor den periode vi behandler, eksisterte det
stort sett fire myntsystemer:
Til 1812: 1 riksdaler
(kurant) - 6 mark - 96 skilling
1813 - 1816: 1 riksbankdaler - 6 mark - 96 skilling
1816 - 1875: 1 spesidaler - 5 ort (mark) - 120 skilling
1875 -
: 1 krone - 100 øre
Kong Kristian 4. hadde innført kronen som
hovedmynt. En halvkrone ble kalt en slettdaler. Dette systemet kom
snart i forvirring, og i 1671 ble en ny enhet, nemlig spesidaleren, innført.
Denne var nok vel kjent fra før, men fra nå ble den regningsenhet,
dvs. at den ble grunnlag for kursberegning selvom den ikke ble utmyntet.
Det gikk 9 1/4 daler på en mark fint sølv etter kølnsk
vekt (ca. 234 gram). Spesidaleren fikk sitt navn fordi den var basert på
grunnverdimetallet (species - dvs. selve "arten"). Verken spesidaleren
eller kronemynten spiller noen rolle i vårt eldre materiale. Men
i 1695 innførte kongen riksdaler dansk curant med en pariverdi på
122,5 i forhold til spesidaleren, altså 100 spd. - 122,5 rd.d.c.
Riksdaleren begynte å synke i verdi etter 1780, og dermed steg prisene.
Fra en parikurs på 122,5 var riksdaleren på nyåret 1813
kommet ned i 1800. Ved pengeforordningen av 5. januar 1813 ble det innført
en ny enhet ved navn riksbankdaler med pariverdi 200, dvs. ½ spesidaler
i sølv. Det er dette som kalles med et feilaktig navn statsbankerotten
i 1813. Staten hadde ikke garantert pengeverdien. Staten var heller ikke
bankerott. Den nye pengeenheten var endog et forsøk på å
skrive opp pengeverdien. Forsøket på å revaluere og
stabilisere pengeverdien mislyktes fullstendig. Riksbankdaleren sank katastrofalt
til en kurs på 1200. Ved opprettelsen av Norges Bank i 1816 fikk
vi så vår norske spesidaler, og 10 riksbankdaler ble da omregnet
til 1 spesidaler. Endelig i 1877 ble kronemynten innført, slik at
1 spesidaler ble regnet lik 4 kroner.
Verdiforholdet mellom de skiftende pengeenheter ble
forskjøvet ved depresieringen og var ved tidspunktet for omregningen
slik:
6 riksdaler - riksbankdaler
10 riksbankdaler - 1 spesidaler
1/4 spesidaler - 1 krone
Sølvverdien som disse enhetene hadde, kan
ikke godt brukes til å vurdere moderne realverdier. Men disse myntenhetene
er i eldre skrifter ofte blitt omregnet til fullverdige gullkroner. På
denne måte får man et begrep om deres innbyrdes pariverdi ved
den tid da de ble innført. Riksdaleren skulle da svare til kr. 3,20,
riksbankdaleren til kr. 2,00 og spesidaleren til kr. 4,00.
Pengenes synkende verdi er en.tendens som går
gjennom hele historien, og den gjelder vår tidsperiode. Bare i enkelte
korte perioder har vi hatt en stigning i pengeverdien, om enn ikke særlig
sterk. Den norske spesidaleren sank til under pariverdi etter 1816, men
steg fra 1825 og var i pariverdi fra 1842. Hvis en vil vurdere priser i
omsetningen, må en ta hensyn til disse svingningene.
De måleenhetene vi har å gjøre
med før metrisk mål og vekt ble innført i 1876, er
dels danske og dels gamle norske. Mange er vanskelige å oppgi eksakt,
og forskjellige mål var i bruk, alt etter den vare det gjaldt å
måle. Vi tar med noen av de mest brukte:
1 pott - 0,97 liter
1 kanne - 2 potter - 8 peler
1 korntønne à 138,97 liter - 8 skjepper
- 144 potter
1 fisketønne (brennevinstønne) a 115,81
liter - 3 anker - 120 potter
1 alen - 2 fot - 24 tommer
1 skålpund - 2 mark - 0,498 kilo
1 våg - 3 bismerpund - 36 skålpund -
17,93 kilo
1 skippund - 320 skålpund
Fra gammel tid var hver gård satt i en fast
offisiell verdi som dannet grunnlag for skatteligningen. Den kaltes landskyld;
egentlig var det årsavgiften som leilendingen betalte til jordeieren.
Men som offentlig verdibenevnelse fikk den navnet matrikkelskyld. I Nordland
ble landskylden (i betydningen årsleie) og dermed matrikkelskylden
regnet i tørrfisk, og de tilsvarende navn på vektenheter ble
brukt som betegnelser for matrikkelskyld, uansett om ytelsene forlengst
var omgjort i penger.
En modernisering av matrikkelen ble forberedt i 1723,
men ikke gjennomført. Ved lov av 17. desember 1836 ble en mer
moderne og ensartet matrikulering for hele landet innført. Den ble
møtt med atskillig misnøye og ble erstattet av en ny ved
kgl. res. 29. mai 1886 (lov av 6. juni 1863). De tre matriklene hadde ingen
direkte innbyrdes verdirelasjon. Matrikkelbetegnelsene som jeg har å
gjøre med på Dønnes, er da følgende:
Den gamle matrikkel: 1 våg - 3 bismerpund -
72 mark
Matrikkel av 1836 : 1 skylddaler - 5 ort - 120 sk.
Matrikkel av 1886 : 1 skyldmark - 100 øre
Den eldste matrikkel hadde en rekke forskjellige
skyldspesier, alt etter distriktet og næringsforholdene, slik at
3 våg fisk i Nordland kunne svare til 1½ laup smør
eller til 1½ spann korn eller til 1 skippund tunge ettersom det
gjaldt Trøndelag, Vestlandet eller Østlandet. Den danske
enheten 1 tønne land svarte på norsk til 4 mål jord
eller 10.000 kvadratalen og i moderne mål 0,39 hektar.
Jordleien ble i sagatiden avtalt for hvert år;
leilendingen kunne da sies opp, men snart ble en treårs-kontrakt
det vanlige. Ved slutten av 1500-årene ble livsfeste påbudt.
Med stigende priser ble det da til at leilendingen betalte en "tilgave"
når han festet gården. Dette var nok forbudt, men selv staten
overholdt ikke loven; innfestingssummen, vanlig kalt bygselen, ble snart
en fullt legitim del av jordleien, og det var viktig, for dermed fikk bonden
rett til å sitte på gården så lenge han levde,
altså livsfeste.
Men det gamle treårsfestet etterlot minner.
Den "tilgaven" som bonden i sin tid betalte for en treårs-kontrakt
ble stående. Videre hadde det vært skikk at jordeieren, hans
ombudsmann, eller på krongodset fogden, besøkte gården
hvert tredje år for å se til at den ble ordentlig drevet, fastsette
åbot (erstatning for manglende vedlikehold) eller eventuelt fastsette
en ny treårskontrakt. Han og hans skyssfolk måtte da ha underhold
(veitsle) på gården. De to ytelsene, tredjeårstage og
landbohold ble ofte slått sammen under navnet tredieårstage,
i Dønnes-arkivet til dels kalt fjerdepenger eller bare tage.
Kongen kunne pålegge bøndene festningsarbeid
eller kjøring for bergverkene. Mulig var det i analogi med dette
at adelige setegårder som Dønnes kunne kreve arbeidsplikt.
De nærmeste leilendingene på Dønnes som kaltes gårdmenn,
hadde 2 - 4 dagers reell arbeidsplikt, de som bodde lenger borte, betalte
et lite tillegg til landskylden under navn av arbeidstoll eller arbeidspenger.
Landbohold, tage og arbeidstoll var relativt små
ytelser og ble fastsatt etter matrikkelskylden. Skyssferden oppr. fornskapsdaleren
var derimot 2 spesidaler fast på hver gård, som før
nevnt.
Disse tilleggene til landskylden skapte nok uvilje
til en begynnelse. Men etterhvert som penger kom inn i omsetningen i stedet
for naturalier, ble det en fordel at tidkrevende arbeid ble erstattet med
faste pengeytelser.
Vareytelser in natura forekom ikke på Dønnes
som leilendingsavgifter i den tid vi behandler. I kårkontraktene
forekom naturligvis naturalytelser. Arbeidsplikten som husmennene og gårdmennene
hadde, ble visstnok tildels likvidert i penger. Stort sett var arbeidet
i slåttonn og skuronn på hovedgården, basert på
husmennenes plikttjeneste. De ble tilkalt for hver dag ved signal fra to
forskjellige hauger ettersom det gjaldt plassene i sør eller nord.
Noter:
1: Rettsforholdene omkring
allmenningssalgene er behandlet av professor Absalon Taranger i Nordlands
Amtsformandskabs Forhandlinger for 1892, bilag 91: 'De Haalogalandske Almenningers
retslige stilling". Se også 'Jordegods og storgårder i Nord-Norge"
(1943) og "Rana bygdebok", bd. 1 (1963), begge av Axel Coldevin. I sistnevnte
bok er også redegjort for hvordan de meteorologiske overservasioner
ble til. Opplysninger om Dønnes gård, gods og kirke er også
gitt i Dønna bygdebok av s. forf. Aktstykker vedrørende striden
om Dønnes kirke finnes foruten i Dønnesgodsets arkiv også
i bispearkivet i Trondheim. Endelig kan nevnes at eiere av Dønnes
til dels forpaktet tienderettigheter og kirkegods, slik at regnskaper over
disse til dels er bevart i Dønnesarkivet.
2: I Norske Lov (N L) er
bestemmelsene om leilendingsvesenet samlet i 3. boks 14. kapitel.
3: Ut fra de sørgelige
erfaringer man hadde gjort i Vefsn og Hattfjelldalen, var det blitt foreslått
for regjeringen å modernisere leilendingslovgivningen. Ved kgl. res.
av 8. mars 1879 ble en kommisjon nedsatt, og den fremla et stort materiale
i Ot.Prp. nr. 10 (1888).
©Copyright 1980, Universitetsbiblioteket
i Trondheim.
Artiklen er oprindeligt udgivet som indledning til registraturen for
det Coldevinske godsarkiv fra Dønnes.
Samme artikel i PDF-format og med et
mere oprindeligt layout.
Gengivet på Jan Tuxens hjemmeside med
tilladelse fra Universitetsbiblioteket
i Trondheim.
Læs også andre beretninger om Dønnes.
|