Den på gården stående grunnmurede kirke med hjørner av huggen kleber er antatt å være fra tiden omkring 1250, idet den neppe er bygd før år 1200 og sikkert er eldre enn fra 1308 da den ifølge testament av 25/1 1309 fra Bjarne Ellingsen ble skjenket gården Vitting i Buksnes med 2 mark brent sølv. I 1346 omtales "Dynjarnæs Kirke Sokn", hvilket vel nærmest må forståes som Nesna kirkesogn, da Dønnes kirke visstnok likesom den nå forlengst ødelagte kirke på Storfosen og Østråt kirke eller kapell var oppført til bruk for gårdens eiere og husfolk og således neppe hadde noen menighet og eierne holdt sannsynligvis en kirke eller kapellan til dens betjening.

    Ved avfattelsen av den såkalte Trondhjemske Reformats av 1589 kaltes den kapell eller korhus, og det heter: " I samme kapell skal skje tjeneste hver fjerde helligdag". Men det sies ikke hvor mange bønder eller husmenn skal sokne til kapellet, hvorfor det må antas at kirken hørte til herregården og bare til bruk for dens eiere og husmenn. Forholdene medførte imidlertid at de omboende bønder fra Nesna og Herøy fikk ministerielle forretninger utført i Dønnes kirke. Den økende folkemengde gjorde det til en nødvendighet å dele det store prestegjeldet. Denne deling fant sted i 1730, og da ble Nesna og Ranen, som hittil hadde vært residerende Kapellani under Alstahaug, selvstendige soknekall med Dønnes anneks under Nesna, og da ble følgende gårder lagt til Dønnes: Vollnes, Rølvåg, Åkvik, Sigerstad, Glein, Titternes, Kobberdal, Breivik, Hov, Sund, Husby, Torsvik og Tomeide, i alt 45 gårdbrukere og husmenn. Ved en senere deling av Alstahaug sognekall i 1767 lagdes gårdene Våg, Skei, Åker, Akerøy, Bø, Stavseng og Stavsengvik, tilsammen 23 gårdbrukere og 8 husmenn fra Herøy sogn til Dønnes.

    Kirken ble av oberstinne Coldevin ved skjøte av 7/9 1796 solgt til Det Kongelige Misjonskollegium, dog med forbehold for seg og senere eiere av det ved siden av kirken og med inngang fra det daværende kor stående grunnmurte gravkapell, likesom der også forbeholdtes familien den på skipets sydside like overfor prekestolen stående høystol samt det nederste stolestade til gårdens tjenere.

    Kirken var som nevnt bygd av gråstein med hjørner av huggen kleber og hadde et slankt, vakkert tårn stående omtrent midt på skipet, og høyrøstet tak. Foran kirkedøren stod en tømret forgang, det såkalte Våpenhus, hvorfra man kom inn i kirken gjennom en vakker rundbuet portal. Der var en lem (galleri) på vestre tvervegg, hvis forside var inndelt i felter på hvilke var malt sindbilder med latinske underskrifter, så som Concordia, prudentia, justitia etc. I skipets vestre og korets nordre vegg gikk lønnganger fra loftet ned til kirken.

    Kirken har en enestående vakker, klangfull kirkeklokke med følgende latinske inskripsjon: "Sonus aris campani tuba exitatoria cordis nostri. Anno 1692"(Klokkens lyd fra altrene er en vekkende trompet for våre hjerter). Etter årstallet å dømme er den altså fra amtmann Tønders tid. En mindre kirkeklokke, anskaffet av Hans Emahus Tønder er sprukken og således ubrukelig. Da kirken i lengere tid hadde vært for liten, var som nødhjelp anbrakt en lem (galleri) på korets søndre vegg. Ved den i 1866 fullførte utvidelse ble det tidligere kor tatt til sakristi, og omtrent halvdelen av skipet gjort til kor, mens resten ble nedrevet og et nytt, lengere og bredere skip oppført i stedet. Under det gamle kirkegulv fantes flere likkister.

    Da den familien tilhørende høystol ved utvidelsen måtte tas bort, forbeholt far seg de to forreste stolestader på høyre side av lemmen. Omtrent samtidig med utvidelsen ble det anskaffet orgel til kirken, og noen år etter skjenket far kirken dens vakre altertavle.

    Denne gave fremkom som følge av et løfte til Herren, fordi han vant en prosess for høyesterett. En av forpakterne i Åsvær, Nikolai Knudsen, ville nemlig tilegne seg landslotten av det dengang begynnende storsildfiske, idet han under tilbud om eds bekreftelse påstod at der i den av ham underskrevne kontrakt ikke var gjort noe forbehold med hensyn til landslotten, mens derimot den tingleste og med forpakterens medunderskrift forsynte kontrakt viste at landslotten var forbeholdt eieren. Nikolai Knudsen påstod altså at far hadde begitt falskneri. Av takknemlighet for å være blitt befridd for en så skammelig beskyldning var det at han skjenket kirken dens altertavle.

    Det ved siden av kirken stående gravkapell med inngang fra det nåværende sakristi er sannsynligvis oppført av amtmann Tønder. I alle fall er han den eldste av de der bisatte personer, og han var jo også som tidligere nevnt, den første som på lange tider hadde hatt gården i personlig bruk. Her ble da de på Dønnes hensovede medlemmer av tamilien stedt til hvile. Av disse ligger amtmann Tønder i en dobbelt kiste og obersten og oberstinnen i to russelærs kister. Mine besteforeldre står på gulvet langs den Østre vegg. Foruten familien er også presten Fredriksen, en tidligere soknepræst til Nesna, samt Fredrik Christensen (Husby) og hans mor, født Bernhoft, bisatt i gravkapellet. De to sistnevnte som er plassert midt på gulvet, er de siste som er innsatt der.

    Ved kirkens og kirkegårdens utvidelse forbeholdt far seg den senere benyttede gravplass på kirkegårdens nordvestre hjørne.

    Ved siden av kirkemuren stod kirkeburet hvis nederste etasje ble brukt til kornbod, mens i øvre etasje var hensatt endel gamle møbler, protokoller og gamle bøker, hvorav en større del har tilhørt prost Legange r, krigsrådens svigerfar, og bestod blant annet av en mengde latinske, greske og hebraiske skrifter. At buret var blitt satt så langt fra gårdens øvrige hus og kloss opp til kirkemuren, var til sikkerhet såvel mot ildebrann som tyvehånd, for ingen turte i uredelig hensikt å komme i nærheten av kirken.

    Ved utvidelse av kirkegården ble buret flyttet hen på den nåværende plass.

Efterskrift

Se også: